Enneapogon

Enneapogon
Enneapogon nigricans
Nomenklatur
Enneapogon
Desv. ex P. Beauv.
Klassifikasjon
Rikeplanter
Gruppeblomsterplanter
Gruppeenfrøbladete planter
Ordengrasordenen
Familiegrasfamilien
UnderfamilieChloridoideae
TribusEragrostideae
Økologi
Antall arter: 26
Habitat: tørre steder
Utbredelse: tropiske til varmt tempererte områder, spesielt i Afrika og Australia
Inndelt i

se egen seksjon

Enneapogon er en slekt i grasfamilien.

Artene er flerårige, eller av og til ettårige, og vokser i tuer. De har C4-fotosyntese. Stråene blir 5–100 cm høye. Bladene er smale og ofte krøllete. Blomsterstanden er en fjæraktig topp. Småaksene har to–seks blomster, den nedre er tvekjønnet, den neste er mindre og som regel steril, og de øvrige er sterkt reduserte.

Disse grasene vokser på åpne, tørre steder i busksteppe og halvørken. Flere er viktige beitegras i naturbeite, og noen kan opptre som ugras.

Utbredelsen omfatter tropiske til varmt tempererte områder i alle verdensdeler, men artsrikdommen er størst i Afrika og Australia. De finnes nordover til sørvestlige USA, Murcia i Spania, Transkaukasia, Kasakhstan og sørlige Sibir.

Arter

  • Enneapogon asperatus
  • Enneapogon avenaceus
  • Enneapogon caerulescens
  • Enneapogon cenchroides
  • Enneapogon cylindricus
  • Enneapogon decipiens
  • Enneapogon desvauxii
  • Enneapogon eremophilus
  • Enneapogon foxii
  • Enneapogon gracilis
  • Enneapogon intermedius
  • Enneapogon limpopoensis
  • Enneapogon lindleyanus
  • Enneapogon lophotrichus
  • Enneapogon nigricans
  • Enneapogon pallidus
  • Enneapogon persicus
  • Enneapogon polyphyllus
  • Enneapogon pretoriensis
  • Enneapogon purpurascens
  • Enneapogon robustissimus
  • Enneapogon scaber
  • Enneapogon scoparius
  • Enneapogon spathaceus
  • Enneapogon truncatus
  • Enneapogon virens

Litteratur

  • L. Watson, T.D. Macfarlane og M.J. Dallwitz. «Enneapogon». The grass genera of the world. Besøkt 4. april 2022. 
  • «Enneapogon». Flora of China. Besøkt 4. april 2022. 
  • «Enneapogon». Plants of the World Online. Kew Science. Besøkt 4. april 2022. 
  • P. Sánchez Gómez m.fl. (1998). «Sobre la presencia de Enneapogon persicus en el Mediterráneo occidental» (PDF). Anales de Biología. 23: 133–136. 

Eksterne lenker

Autoritetsdata