Kristianiakrakket

Artikkelen inngår i serien om Murbyen Oslo
Delemner
Leiegårdene Murbyen på 1900-tallet og i nåtid Byutvidelser Historisme Kristianiakrakket 1899
Murgårdsstrøk
Gamlebyen · Grønland · Tøyen · Sofienberg · Grünerløkka · Hausmannskvartalene · Fredensborg · Meyerløkka · St. Hanshaugen · Bolteløkka · Adamstuen · Hegdehaugen · Majorstuen · Homansbyen · Bak Slottet · Uranienborg  · Frogner · Ruseløkka · Skillebekk · Kvadraturen

Kristianiakrakket er vanlig betegnelse på det krakk i aksje- og eiendomsmarkedet som begynte i Kristiania 11. juni 1899 med utgangspunkt i forretningsmannen Christian Christophersens konkurs, med ringvirkninger som ble begrenset takket være Norges banks inngripen.^[1]

Mot slutten av 1800-tallet avtok utvinningen av gull, og stigende gullpriser førte til at bankene begrenset mengden av penger i omløp. Tidligere var det funnet gull i det sørafrikanske området Witwatersrand, men i september 1886 ble ni gårdsbruk lagt ut som gullgraverskjerp.^[2] Dermed kom det store mengder gull på markedet, gullprisen sank, og bankene kunne trykke opp rikelig med pengesedler slik at verdenshandelen tok seg opp. Norge nøt godt av høykonjunkturen internasjonalt som førte til at både fraktrater og priser på trelast steg,^[3] og en mild vinter i Nordtyskland som skapte et stort marked for norsk is til fryseskap; eksporten av is fra Kristiania nesten doblet seg, samtidig som prisen pr registertonn gikk opp fra kr 2,50 i 1897 til kr 8,50 i 1898.^[4]

Mellomriksloven bortfalt fra juni 1897, slik at Norge kunne innføre høye tollsatser for svensk import, og i stedet produsere varene selv. Norske virksomheter skjøt opp, det ble i 1897 registrert 106 nye aksjeselskaper, og de første ukentlige kursnoteringer. Det ble også stiftet seks nye banker, der Den norske Diskontobank og Den nordiske Aktiebank huskes for sin irregulære bankdrift. Dessuten tilkom Den norske Industri- og Vexelbank, Christiania Privatbank, Norsk Vexel- og Landmandsbank og Kristiania Delkrederbank. Disse nye bankene fulgte ikke de eldre bankenes forsiktige linje, og tok sjansen på å yte lån mot sikkerhet i aksjer («lombardering»). Det stadig stigende aksjemarkedet og enkel tilgang til kreditt ga mulighet for rask gevinst, og fristet etter hvert til tvilsomme metoder. Flere i ledende stilling falt for fristelsen, da banksjefene i Diskontobanken vinteren 1898/99 lånte Aktiebanken kr 300 000, samme beløp de deretter selv lånte i Aktiebanken for å finansiere sin egen aksjespekulasjon.^[5]

All foretaksomheten og fremtidsoptimismen fikk synlig utløp i «Frølich-passasjen» mellom Kirkegaten 34 og Dronningensgate 23,^[6] anlagt i 1894 etter kontinentalt forbilde og den første i sitt slag i Norge,^[7] jfr Jorcks Passage i København. Mange tegnet aksjer i Frølich-passasjen som ga god utnyttelse av bakgårder ved å bygge lagerhaller og industri i flere etasjer også under bakken, mens det over jorden var kontorer og varehus, kaféer og varieté, ialt 2 722 m². Like mange hadde sitt arbeid i passasjen som Namsos hadde innbyggere, og kong Oscar II mente passasjen savnet sidestykke i Skandinavia.^[8]

Utløsende faktor til krakket var konkursen i konglomeratet Chr. Christophersen & Co i juni 1899, som etter en voldsom ekspansjon hadde mistet oversikten over driften og ble tvunget til å begynne med «vexelrytteri» av store dimensjoner, dvs. at firmaet solgte sjekker som ble dekket telegrafisk før de rakk frem. Christophersens bankbud røpet i to banker det som foregikk, da han på sin daglige runde uttalte at dette nok var de siste vekslene firmaet kom til å innfri. Senere samme dag fikk generalkonsul Christophersen høre i et middagsselskap: «De får nok skaffe Dem et mere diskret bankbud.»^[9]

Firmaets totale gjeld var da på 14 millioner kroner, tilsvarende 20 % av statens årlige utgifter. Krakket medførte et kurstap i de nystiftede bankene på til sammen 17 millioner, og etter få år måtte alle de nystiftede bankene innstille, men banksjef Arntzen i Diskontobanken slapp med 20 dagers fengselsstraff. Den omfattende boligbyggingen hadde medført at 10 % av bygningsmassen stod ledig, og husleiene i noen nye leiegårder ble satt til null for at folk skulle bli boende, og derved forhindre forfall. Antall byggemeldinger gikk ned fra 1756 i 1898 til 764 i 1900, og produksjon av byggematerialer som murstein ble mer enn halvert.^[10]

Det tok hundre år før den som kjøpte bolig i Kristiania i juni 1899, fikk realverdien tilbake.^[11] Andre sterkt merkbare konsekvenser var at utvandringen fra Norge til oversjøiske land som hadde vært færre enn 5 000 i 1898, økte til over 20 000. Folketallet i Kristiania var også lavere i 1905 enn i 1900, enda det årlige fødselsoverskuddet var betydelig.^[12] Einar Sundt som var redaktør i Farmand, mente likevel et par år etter krakket at det var «økt befolkning som gav grunnlag for flere industrietableringer og ikke omvendt». Fattigforsorgen oppsummerte året 1901 slik: «Indskrænkning i arbeidsvirksomheden, navnlig med hensyn til byggeforetagender, var allerede meget følelig for fattigvæsenet i 1900, men blev enda føleligere i 1901, efterat de ledige arbeidere for en del havde opbrugt, hva de havde sparet fra de tidligere, for dem gunstige aar. Mange almindelige dagarbeidere, bygningsarbeidere og andre, selv fuldt arbeidsføre personer, har maattet understøttes, naar de havde familie at forsørge … Til arbeidsløsheden kom ogsaa dyrtid paa de almindeligste levnetsmidler og en streng, lang vinter.»^[13]

Referanser

Eksterne lenker

• Subprime anno 1899 (DN.no)
• Finanskrisens ofre (Oslopuls.Aftenposten.no)
• Bård Alsvik: Finanskrise for 110 år siden – Kristianiakrakket 1899. Byarkivets nettsted, 27. november 2009 (avlest 9. desember 2009)
• Om Kristianiakrakket, fra NHHs internavis