Manakiner

Manakiner
En ung hvitkappemanakin
Nomenklatur
Pipridae Rafinesque, 1815
Populærnavn
manakiner
Hører til
Tyranni, spurvefugler, moderne fugler
Økologi
Antall arter:		ca 60
Habitat:		subtropisk og tropisk skog
Utbredelse:		Mellom- og Sør-Amerika
Inndelt i
Antilophia Chiroxiphia Corapipo Dixiphia gladiatormanakin Heterocercus hvitkronemanakin kårdemanakin Lepidothrix Machaeropterus Manacus Neopelma Pipra Piprites Tyranneutes Xenopipo

Manakiner er ei gruppe spurvefugler i det subtropiske og tropiske fastlandet i Mellom- og Sør-Amerika, og Trinidad og Tobago.

Beskrivelse

Manakiner varierer i størrelse fra 7 til 15 cm og i veier 8 til 30 g. I slekta Tyranneutes finnes de minste artene. Manakiner er kompakte fugler med kort hale, breie og avrunda vinger, og store hoder. Nebba er korte og har et breit gap. Hunnene og ettårige hanner har matt grønn fjærdrakt. De fleste artene har hekkedrakt, hannene som oftest svart drakt med flotte fargeflekker, og noen arter har lange dekorative halefjær, kronfjær eller utstående strupefjær. Hos enkelte arter har hanner på to til fire år som ikke er voksne ei særegen fjærdrakt.

Syrinxen er karakteristisk hos manakiner og skiller manakiner fra de næreste slektningene, kotingaer og tyranner. Syrinxen er så distinktiv for grupper og slekter av manakiner at til og med arter kan bli identifisert av syrinxen alene, i motsetning til arter av sangfugler. Lydene er fløytetoner, triller, og summing.

Utbredelse, habitat og diett

Manakiner finnes fra det sørlige Mexico ned til Nord-Argentina, Paraguay og det sørlige Brasil, dessuten på Trinidad og Tobago. De er svært trelevende fugler, finnes nesten utelukkende i skog og skogsterreng. De fleste artene lever i fuktig tropisk lavland, med få arter i tørr skog og elveskog. Noen arter i høglandet har altitudinal migrering. Føden er små frukter, bær og i mindre grad insekt. De kan plukke frukt i flukt, derfor tror man de kan ha utvikla seg fra instektetende fugler. Av og til danner de flokker med ulike arter på matauk.

Forplantning

Mange manakinarter har spektakulære ritual i paringsleiken, som er særlig omstendelige hos slektene Pipra og Chiroxiphia. Medlemmene av slektene Machaeropterus og Manacus har spesielle vingefjær som de bruker til å lage summelyder og klappelyder. Reiret er skålforma og ligger generelt lavt i terrenget. Hunnene ruger i 18 til 21 dager, og sørger for føde til ungene i 13–15 dager. Hjelmmanakin danner stabile par, men bidraget fra hannen er begrensa til å forsvare territoriet. Normalt er det er to egg i hvert kull, de er mattgule eller skittenkvite med brune markeringer.

Arter

Manacus
- Hvitkappemanakin, Manacus candei
- Gullkappemanakin, Manacus aurantiacus
- Gullskjeggmanakin, Manacus vitellinus
- Hvitskjeggmanakin, Manacus manacus
Corapipo
- Hvitstrupemanakin, Corapipo gutturalis
- Tvillingmanakin, Corapipo altera
- Hvitsmekkemanakin, Corapipo leucorrhoa
Chiroxiphia
- Sylhalemanakin, Chiroxiphia lanceolata
- Langhalemanakin, Chiroxiphia linearis
- Blåryggmanakin, Chiroxiphia pareola
- Yungasmanakin, Chiroxiphia boliviana
- Blåmanakin, Chiroxiphia caudata
Dixiphia
- Hvitkronemanakin, Dixiphia pipra
Pipra
- Flammemanakin, Pipra aureola
- Halebåndmanakin, Pipra fasciicauda
- Trådhalemanakin, Pipra filicauda
- Blåkronemanakin, Pipra coronata
- Gullhodemanakin, Pipra erythrocephala
- Rødhettemanakin, Pipra mentalis
- Rødhodemanakin, Pipra rubrocapilla
- Rundhalemanakin, Pipra chloromeros
- Rødduskmanakin, Pipra cornuta
- Opalkronemanakin, Pipra iris
- Blågumpmanakin, Pipra isidorei
- Gulkronemanakin, Pipra vilasboasi
- Snøhettemanakin, Pipra nattereri
- Asurkronemanakin, Pipra coeruleocapilla
Lepidothrix
- Tepuimanakin, Lepidothrix suavissima
- Hvitpannemanakin, Lepidothrix serena
Antilophia
- Keisermanakin, Antilophia bokermanni
- Hjelmmanakin, Antilophia galeata
Masius
- Gladiatormanakin, Masius chrysopterus
Ilicura
- Kårdemanakin, Ilicura militaris
Machaeropterus
- Ildkronemanakin, Machaeropterus pyrocephalus
- brunstripemanakin, Machaeropterus regulus (stripemanakin)
- Bølgevingemanakin, Machaeropterus deliciosus
Xenopipo
- Svartmanakin, Xenopipo atronitens
- Bekmanakin, Xenopipo unicolor
- Olivenmanakin, Xenopipo uniformis
- Grønnmanakin, Xenopipo holochlora
- Gulmanakin, Xenopipo flavicapilla
Heterocercus
- Gulissemanakin, Heterocercus flavivertex
- Oransjeissemanakin, Heterocercus aurantiivertex
- Flammeissemanakin, Heterocercus linteatus
Neopelma
- Safrankronetyrakin, Neopelma chrysocephalum
- Svovelbuktyrakin, Neopelma sulphureiventer
- Lysbuktyrakin, Neopelma pallescens
- Tupinambatyrakin, Neopelma aurifrons
Tyranneutes
- Dvergtyrakin, Tyranneutes stolzmanni
- Pygmétyrakin, Tyranneutes virescens
Piprites
- Svartkronepiprit, Piprites pileatus
- Gråhodepiprit, Piprites griseiceps
- Grånakkepiprit, Piprites chloris

Kilder

Prum, Richard O.; Snow, David W. (2003). Manakins, in Perrins, Christopher: The Firefly Encyclopedia of Birds. Firefly Books, 434–437. ISBN 1-55297-777-3.
Lanyon, Scott N. (1991). in Forshaw, Joseph: Encyclopaedia of Animals: Birds. London: Merehurst Press, 167-168. ISBN 1-85391-186-0.
Remsen, J. V., Jr., C. D. Cadena, A. Jaramillo, M. Nores, J. F. Pacheco, M. B. Robbins, T. S. Schulenberg, F. G. Stiles, D. F. Stotz, & K. J. Zimmer. 2007. A classification of the bird species of South America. American Ornithologists' Union. Lest 12. desember 2007.